De siste ukene har jeg merket humøret mitt ikke er heeeelt på topp bestandig... Tankene har veldig lett for å bli triste og dystre. Tar meg selv i å tenke mye på vonde ting jeg har opplevd tidligere i livet,tapet av mennesker som har betydd noe for meg.
Savn,det er ett stort savn inni meg. Er nok fordi det går mot jul. Og den tiden er egentlig en ganske vond tid for familien vår. 20 desember 05,fikk vi den tragiske beskjed om at min tante (mors søster) kom til å tape kampen mot kreften. Hun kjempet en lang og tøff kamp,men kreften spredde seg altfor fort :/ Dette var andre gang hun ble rammet. Hun lå lenge på det siste,hun ville ikke gi slipp. Godt over en mnd satt vi bare å ventet og ventet...... Så en dag kom tlf fra mamma,hun hadde sovnet inn.
Alt dette pågikk mens jeg var høygravid,så det var veldig vanskelig for meg å takle. Tante døde mindre enn tre uker før Kajsa kom til verden. Utrolig leit at dem to ikke fikk oppleve hverandre,to herlige mennesker begge to. Som jeg vet hadde kommet veldig godt overens.
HATER denne fæle sykdommen!! Har ikke ord for det...
Savnet etter min suprer oldemor som gikk bort for 2 år siden er også stort. Men er ett annerledes savn. Hun døde av alderdom,så er ikke like "sårt" som da tante døde. Mindre urettferdig,om du skjønner. Alltid like vondt å miste noen man er glad i,men det oppleves litt forskjellig.
Oldemor var min helt! Skjønneste dama jeg har kjent. Hadde alltid god tid til alle oss,klagde aldri selv om hun kanskje ikke hadde det bra hele tiden. Humoren hennes var ett kapittel for seg selv,grovere enn en gammel sjømann *fnis*
Jeg er så glad for at jeg og familien min er friske,og har det så godt som vi har det. En ting er sikkert,sett pris på dem du har rundt deg. Og ikke vær redd for å vise at du bryr deg. Man vet aldri hvordan dagen i morgen blir!
